Duli’s vårlue

Kjære alle strikkersker 🙂

Duli’s vårlue ble til i en kald februardag, like etter at vårskjørtet så dagens lys,
i Bodø. Jeg tenkte som så at vårskjørtet kunne jo ikke eksistere uten en lue til, dermed så ble det tenkt, og så gjort. Med dette håper jeg dere alle får glede av å strikke min lille vårlue, og at det også gir dere glede i hjertene deres. Da er mitt mål oppnådd 🙂

Lykke til! 🙂
Varme klemmer fra meg ❤

Last ned oppskriften her

Duli’s vårskjørt

 

Kjære alle strikkersker 🙂

Duli’s vårskjørt ble til i en kald februardag i Bodø. Livet mitt hadde blitt forandret til det bedre, og jeg var glad og oppstemt i hele kroppen 🙂
Hver eneste gang vi starter et nytt år, blir jeg «gul». Ja, forstå meg riktig, jeg
får ikke gulsott eller noe sånt, men fargen gul implementerer seg inn i hjertet
og sinnet mitt, og jeg får akutt behov for å kreativisere meg med gule farger.
Det for meg, symboliserer at jeg alltid får en ny giv ved hvert nytt år, det går mot vår, lysere tider, og jeg generelt er i et godt og friskt humør! 🙂
Med dette lille strikketøyet mitt håper jeg dere alle får glede av å strikke mitt vårskjørt, og at det også gir dere glede i hjertene deres ❤ Da er iallefall mitt mål oppnådd 🙂

Lykke til! 🙂

Varme klemmer fra meg ❤

 

Last ned oppskriften her

«Det kan du vær f… så sekker på at det tar du ikkje mykje sjansen på!!!»

Himmelbakgrunnblå

Med denne setningen, i fullt raseri, bråvåknet jeg akkurat nå klokken 07.00,
en mandags morgen, i vinterferien hvor jeg er barnefri og alt!

Denne helgens netter har dreid seg om ene og alene en haug med mareritt av forskjellig art. Fredagsnatt satt jeg i et uteamfi sammen med mange tusen andre, og skulle lytte til en kjent taler. Jeg satt ganske høyt oppe og drev hele tiden og mistet ting. Jeg måtte reise meg opp for å hente det flere ganger, noe som medførte til bråk og uro for de andre tilhørerne. Til syvende og sist greier jeg å få til at hele det store amfiet raser sammen og store bygninger faller totalt sønder og sammen!

Lørdagsnatt drømmer jeg at jeg krangler med mine søsken, mine foreldre og min eksmann. Ingen vil høre på det jeg sier. Jeg står i trappeoppgangen til mitt barndoms soverom og prøver å rope noe til min eksmann, men stemmen vil ikke bære…

Så i natt da, jeg er på ferie i Bø hos mine foreldre og gjør siste forberedelser før avreise. Mamma sitter på en stol ved spisebordet og befaler hva jeg skal gjøre. Legg klærne på tørketrommelen, glid igjen koffertene, og pappa sitter og følger med, med brillene langt ned på nesen mens han samtidig leser en avis.

Med ett sitter/ligger plutselig mamma i sofaen og prøver fortvilt å kle på en liten baby som ikke vil ha klærne på. Barnet gråter hysterisk og jeg bare tar barnet fra henne og roer det ned. Min svigerbror, som da er barnets far, tar barnet, og kler på henne klærne, som er «Svampebob» fra topp til tå.

Jeg står igjen ved spisebordet, ved siden av mamma og pappa og ber innstendig om å få vite når vi skal kjøre til flyplassen, for det har nemlig mamma ikke villet fortelle meg. Pappa sier jeg skal ta med alt jeg har i huset. Samtidig klager han over alt bråket som har vært mens vi har vært på ferie. Jeg svarer at det blir lenge til neste ferie, så nå vil dem få stillhet og ro kjempelenge. Han svarer: «Mener du at dere ikke vil komme tilbake?» Da svarer jeg: «Nei, jeg sier bare at det er lenge til neste gang vi får anledning til å komme, så dere får rikelig med tid til å nyte freden og roen». Da eksploderer han og sier at jeg skal få med meg alle mine eiendeler ut av deres hus, ellers kaster han det på bålet! Og jeg svarer, tøff i kjeften som jeg alltid har vært mot mine foreldre: «Det kan du vær f… så sekker på at det tar du ikkje mykje sjansen på!!!»

Jadda, dette var altså helgens nattlige strabaser. Litt av et liv, spør du meg! Jeg sover alltid med vinduet oppe, så jeg håper for Guds skyld at ingen naboer hørte utbruddet mitt i sted. Det rare er at den første setningen som datt ned i hodet mitt da jeg våknet var at jeg måtte skynde meg å skrive et blogginnlegg. Og jeg som ikke har blogget på lenge. Utrolig merkelig alt sammen. Men nå er jeg våken og skal ikke drømme mer. Da er det bare å ta fatt på dagens huslige gjøremål og glemme alle sinnsyke drømmer som ødelegger nattesøvnen min.

Ha en fantastisk nydelig dag, alle sammen! 🙂

Engler, englevakt og skytsengler…

Dette hadde jeg igrunnen aldri trodd at jeg skulle gjøre, men vet dere hva? Etter mye grubling og samtaler med gode venner, har jeg bestemt meg. Jeg vil nå fortelle dere en del av min historie, en historie som er starten på det som har gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt…

Da jeg var 1 år ble jeg adoptert til Norge. Jeg kom fra Dhaka i Bangladesh. Min nye mamma og pappa var visst veldig glade for å få meg. Jeg var deres første barn som dem hadde ventet lenge på. Jeg ble nummer en av fire. Dem hentet meg i Oslo, og vi reiste hjem til Straumen i Sørfold. Der bodde vi til jeg var 6 år. Jeg må nok ha hatt det veldig bra der, for det var en stor sorg da dem fortalte meg at vi skulle flytte, for pappa skulle ta over familiens gårdsdrift i Bø i Vesterålen. Jeg husker jeg satt i sofaen og så utover hagen vår…tenk…nå skal jeg aldri få leke i lekehuset mer, aldri huske i husken og aldri mer få springe i hagen. For jeg elsket nemlig hagen vår. Den var nydelig, på baksiden av huset, med trær, huske og utemøbler om sommeren. Jeg var så stolt, for jeg fikk nemlig lov til å ta et bilde av mamma og pappa der en sommer. Vi satt ute og solte oss, og vi hadde mat på utebordet og jeg husket i husken min 🙂

Etter at vi hadde flyttet greide jeg ALDRI å glemme huset vårt. Hver eneste bok jeg leste, hver historie jeg hørte og hver en drøm jeg drømte, forestilte jeg meg at historien skjedde i dette huset. Jeg gjorde det ikke med vilje, bildene kom helt av seg selv. Først i voksen alder, i 2008, fikk jeg ro i sjelen. Da hadde min mann og jeg vært på ferie med barna og vi kjørte forbi Straumen. Vi tok av ved innkjørselen, for jeg hadde bestemt meg, jeg skulle inn i det huset og ta farvel. Jeg ante jo ikke hverken hvem som bodde der nå, samt om dem ville ta i mot meg med vennlighet. Jeg måtte iallefall prøve, jeg kunne ikke la dette bli ugjort. Jeg så gjorde. Jeg ringte på dørklokken, og ut kom en vennlig dame og en mann. Jeg presenterte meg og mitt noe uvanlige ønske. Dem smilte fortsatt og det viste seg at dem kjente min onkel fra Bodø. Denne mannen var også lærer. Dem ba meg hilse ham så mye og inviterte meg inn. Dem viste meg rundt i huset, fortalte hva dem hadde gjort og ikke. Jeg fikk se kjellerstuen hvor min bestemor fra Bø hadde bodd når hun besøkte oss, stuen, kjøkkenet, rommet mitt…snufs…det var tungt…mange barndomsminner stormet frem. Og til slutt, baderommet. Gud a’ meg, så lite det var! Det var tydelig at da jeg var barn, virket det nok helt annerledes i størrelse. Uansett, det var utrolig godt å få denne muligheten. Jeg retter alle mine gleder og takknemligheter mot disse to hjertevarme menneskene som åpnet hjemmet sitt for meg. Jeg fikk ro i sjelen, og drømte aldri mer såre drømmer om huset ❤

Vi flyttet som sagt til Bø i Vesterålen, og det første året bodde vi hos pappas mamma mens pappa restaurerte og bygde på huset vårt. Jeg var hjemme sammen med pappa og bestemor, mens mamma begynte å jobbe på Straume skole. Det gikk fint, tror jeg da, jeg har iallefall ingen dårlige minner å huske tilbake til. Men en natt skjedde det noe merkelig…

Mamma og jeg lå og sov på en madrass på et av soverommene hos bestemor. Jeg husker ikke hvorfor vi gjorde det, men slik var det nå engang. Mamma hadde sovnet og snorket like høyt som vanlig. Jeg lå på ryggen og tittet opp i taket, fikk ikke sove. Plutselig står det en mann fremfor sengen min, ved fotenden, han bare står der med et vennlig blikk. Det glitrer svakt rundt ham og sakte forsvinner han oppover mot taket og blir borte. Jeg ble utrolig nok ikke redd, bare veldig undrende til hva jeg nettopp hadde sett. Jeg vekket mamma, men hun var så trett, og sa at det var nok bare en drøm. Legg deg og sov, igjen, var svaret. Dette har hun sagt siden…men jeg har aldri greid å slå meg til ro med det. Jeg er nemlig overbevisst om at mannen jeg så denne natten, er min skytsengel.

Tiden gikk, og det ble klart for innflytting i nyhuset. Jeg fikk et stort eget rom, med en NYDELIG tapet på den ene veggen, som jeg alltid tittet på før jeg sovnet. Den var med hus, barn som lekte osv. Den var bare helt herlig! Første skoledag kom og pappa var med meg. Det var spennende. Og jeg har en mistanke om at egentlig tror jeg pappa var litt stolt av meg også. Foreldrene fikk stå bak i rommet mens læreren, Tordis Myrvang, ønsket oss velkommen. Hun skulle komme til å bli den beste læreren for meg gjennom hele barneskolen. Det ble tid for at foreldrene kunne gå, hvis dem og vi barna ønsket det. Pappa satte seg på huk ved siden av pulten min og spurte om hva jeg ville. Jeg var tøff så som bare det og svarte: «Jaaa, selvsagt kan du gå». Vi smilte til hverandre, og så gikk han 🙂

Barneskoletiden gikk raskt, da hadde jeg rukket og fått briller og begynt å spille kornett i skolekorpset. Sommeren før ungdomsskolen kom med gru. Å du hjelpe meg, du hellige gral!, som jeg gruet meg! Jeg måtte gå på bussen helt alene, ute i «ødemarken», som vi bodde. Jeg kjente ingen, for dem jeg hadde gått i klasse med, kjørte med en annen buss, og jeg måtte følge den bussen som barna fra Steine skole kom med. Det var det verste jeg hadde vært med på. Og dette skulle komme til å bli en traumatisk opplevelse gjennom tre år. Jeg kunne få meg til å gjemme meg for bussen, og heller gå til skolen, jeg kunne sykle til skolen, når det passet seg osv. Det var så grusomt og alltid måtte håpe at det var en ledig plass og at jeg slapp og spørre noen om å få sitte ved siden av dem. For mulighetene var ikke mange. Jeg fantes ikke i nærheten av hva som kan kalles populær på ungdomsskolen. Ikke var jeg pen, brukte briller og sjenert som dagen var lang. Hvis dere aner hvor glad jeg var den siste skoledagen da jeg gikk på bussen. Det var en opplevelse uten forbehold. Jeg var i en enorm lykkerus!

Ungdomsskoletiden brakte med seg mange vonde opplevelser. Likevel var det noen gode, men de husker jeg meget lite av. Spesielt en jente i klassen ble bedt om å ta seg litt av meg, fordi jeg ikke hadde noen venner osv. Hun prøvde litt, men det var sikkert ikke så lett, for jeg var jo så utrolig sjenert. Klassekameratene var greie med meg, dem gjorde meg ikke noe vondt, men jeg kom aldri inn i vennekretsene. Ingen ville være på gruppe sammen med meg når vi hadde fellesoppgaver, ingen var sammen med meg i friminuttene og jeg ble ofte kalt dum av enkelte gutter. Dette fordi jeg var så sjenert og kunne opptre sur fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle være for at dem skulle like meg. Da kom trassen og usikkerheten frem. En gang hadde jeg noe godteri med meg på skolen, jeg delte dem med to jenter i klassen, og da skrev dem lapper til meg i timen om at jeg var snill osv. De lappene levde jeg på i flere uker! De eneste gangene jeg var «med», var når vi skulle ha «fredagsunderholdning» i gymsalen. Da spilte jeg alltid piano. For da slapp klassen å planlegge noe annet. Dette tok læreren, Kristiina Kristoffersen, opp en gang, men det ble likevel som det alltid hadde vært. Jeg syntes egentlig det var litt greit, for da følte jeg meg litt akseptert for en stakket stund. På avslutningsfesten vår for ungdomsskolen vi hadde i 9. klasse spilte jeg piano mens to andre jenter og jeg sang til. Dette var koselig, for da følte jeg også at jeg fikk være venner med dem en liten stund…

På vårparten reiste hele familien min til Brasil for å hente vårt nyeste tilskudd til familien. Dette var utrolig spennende, men jeg var lei meg. Hvorfor? Jo fordi jeg ikke fikk være med! Jeg fikk ikke lov fordi jeg måtte ha eksamen i 9. klasse. Jeg måtte bo hos et vennepar av familien og hos en datter av et annet vennepar. Dette likte jeg svært dårlig. Spesielt fordi på den ene plassen gikk jeg rundt med mye redsel og usikkerhet overfor den personen. I tillegg drømte jeg om familien min i ett sett, fordi jeg savnet dem. Og kunne ønske jeg var sammen med dem…

Da jeg gikk i 8. klasse skjedde det noe som forandret hele livet mitt, og som enda ligger som en vond og ekkel verkebyll i mellomgulvet…
Der vi bodde, ute i «ødemarken», var det ikke så mange naboer, og i et av nabohusene bodde det en mann. Han var en nær venn av mamma og pappa, ja hele familien i det huset, var vel i grunnen det. Pappa leide bl.a. jord hos ham i forbindelse med gården sin. Denne mannen var ofte på besøk hos oss, og var vel i grunnen hyggelig nok. Da jeg ble ungdom og kom i puberteten, endret hans væremåte seg. Jeg la ikke merke til noe i starten, for han var jo veldig snill. Han var lærer i Narvik og tok med seg en slik miksemaskin fra skolen som jeg fikk låne. Da kunne jeg spille inn flere stemmer på pianoet å synge samtidig slik at jeg kunne lage mitt eget lille «band». Dette likte jeg kjempegodt og storkoste meg med det. Da jeg først fikk det, var jeg litt engstelig for å bruke det. Jeg var jo redd for å gjøre noe galt slik at det skulle bli ødelagt. Men da svarte han bare at jeg ikke skulle være så jentene og heller være litt tøff og tenke at dette fikset jeg. Jeg så gjorde og hadde en flott sommer med hobbyen min. En dag var pappa og denne mannen inne på mitt rom fordi denne mannen skulle vise meg noe angående miksemaskinen. Jeg stod ved kommoden min og smilte til ham da han sa noe morsomt. Han smilte øyeblikkelig tilbake, og jeg fikk et akutt ubehag. Det var noe i det smilet som skremte meg. Det var flørtende og ekkelt. Pappa gikk ut av rommet og mannen og jeg ble igjen alene. Han ba meg om å komme bort til skrivepulten for han skulle vise meg noe på maskinen. Jeg gjorde det, og like etterpå, drog han meg ned på fanget hans. Jeg stusset ved dette, men rakk ikke å tenke så mye over det, før jeg plutselig kjente at han begynte å dra opp t-skjorten min. Den var hvit, husker jeg. Og jeg tror ikke jeg hadde BH på. Han tok et godt tak i brystene mine og jeg ble akutt svimmel og hjertet banket som besatt. Hva var det som skjedde? Hvorfor gjorde han dette? Jeg spratt opp og sprang unna. Han lo og sa at jeg ikke skulle være redd. Han prøvde å ta etter meg igjen, men jeg vridde meg unna. Da lo han enda mer. Like etterpå var han ute av rommet. Jeg begynte å puste ukontrollert og la meg ned på sengen. Hva hadde skjedd akkurat nå? Var det galt? Hadde jeg gjort noe galt? Mange tanker svirret i hodet mitt på en gang. Tiden gikk og dagene gikk som vanlig. Han visste at jeg strevde med matematikken og sa engang på telefon, da han ringte, at han skulle «kjøre meg hardt» i matte og «rævkjøre» meg i norsk. Jeg fortalte dette umiddelbart til mamma, men hun bare svarte at det var tullprat fra ham og ikke noe å bry seg om. Han var fremdeles like mye på besøk hos oss som før og en dag kom han også innom. Jeg satt nede i kjellerstuen, som vanlig, og spilte piano. Han skrøt av hvor flink jeg var og ville lære meg mer. Han skulle ha meg til å koble noe og greide ikke å lese noe med liten skrift på en kabel. Han ba meg lese for ham. Jeg gjorde det og begynte å lese. Med ett var hånden hans på ryggen min og strøk «kjærlig» over meg. Like etterpå kom hånden innenfor blusen min og brystene ble befølt. Jeg fortsatte å lese og tenkte at nå slutter han vel snart. Mamma og pappa er jo oppe i stuen. Men han sluttet ikke, hånden beveget seg over underlivet mitt og han gnudde og grov…
En annen gang ba jeg min minste lillebror om og være med ned i kjellerstuen da denne mannen skulle «vise» meg noe igjen. Dette likte han tydeligvis ikke, men jeg løy og sa at mamma hadde sagt at jeg måtte se litt etter min lillebror. Mannen begynte igjen å beføle meg, men uten at min lillebror så det. Han bråkte imidlertid slik at mannen ble irritert og befalte ham om å gå opp. Jeg stod bak ham og ristet febrilsk på hodet til min lillebror slik at han skulle skjønne at han ikke måtte høre på ham. Heldigvis gjorde han ikke det, og ble værende. Dette reddet nok situasjonen den gangen. Og jeg pustet lettet ut. Hver gang denne mannen kom innom og gjorde dette, eller bare kom på besøk, fikk jeg et enormt ubehag, svimmelhet, kvalme, pustevansker osv. Det endte med at når han kom innom til mamma og pappa, gjemte jeg meg på rommet mitt og låste døren. Det som nesten er det ekleste av alt, er at når jeg nå sitter og skriver om dette, kommer det plutselig en lukt i nesen min, som minner om sæd. Og jeg kan jo bare nevne at jeg for tiden ikke har luktesans fordi jeg er så allergisk…

Dere lurer nok på om hvorfor jeg ikke fortalte dette til mamma og pappa. Jeg gjorde egentlig det, men ikke direkte. Jeg ville at dem skulle forstå det av seg selv. Fordi jeg visste jo egentlig ikke om dette var noe jeg hadde invitert til selv. Jeg kunne jo ha vært på en måte som gjorde at han følte at jeg ville det. Selv om jeg mente at jeg ikke hadde gjort det, endret jo kanskje ikke fakta om at han kunne ha forstått det slik. Men jeg husker også at jeg tenkte at jeg er 14 år og han er 60! Hvor normalt er det?!? Mamma fant en dag et istykkerrevet brev i søppelboksen som hun plukket opp å satte sammen. Der hadde jeg skrevet til en venninne om hva som hadde skjedd. Der fikk mamma sin bekreftelse og konfronterte meg straks. Jeg begynte utrolig nok å smile og nektet først. Hvorfor gjorde jeg det? I dag vet jeg heller ikke hvorfor jeg gjorde det. Uansett, jeg innrømte det til slutt og mamma skulle snakke med denne mannen. Men først skulle vi snakke med pappa. Pappa satt ved stuebordet og leste avisen. Mamma og jeg satte oss ned og var stille. Så tok mamma ordet og sa: «Mannen har klådd på Hanne!» Det ble stille VELDIG lenge, til det til slutt kom tørt fra pappa: «Det er jo din egen feil at du ikke har sagt noe før!» Og slik endte den samtalen. Min utagerende adferd i hjemmet, startet nok da. Jeg kunne få enorme raseriutbrudd og brillene mine ble knust MANGE ganger i sinne. Jeg bannet høylydt og provoserte frem både slag og lugging. Det var våpenet jeg hadde. For mannen kom like ofte og besøkte oss, selv om mamma hadde snakket med ham og bedt ham om å holde opp. Han påsto riktignok at jeg hadde invitert til det selv, men mamma trodde heldigvis ikke på det. I ettertid har hun sagt til meg at hun tror han var forelsket i meg. Og ikke greide å styre seg, tross den enorme aldersforskjellen. Jeg overhørte en samtale mellom pappa og mannen en dag like etterpå, hvor de lo og hadde det gøy og mannen ble invitert inn. Jeg ble dypt såret og lei meg. Hvorfor ble han behandlet som før? Hvorfor var han viktigere enn meg? Svaret fikk jeg av mamma, en dag jeg spurte. Det var fordi dem ikke kunne skape splid med ham fordi pappa leide jord av ham til gården sin. Og ble det splid, mistet han jorden. Jeg forstod jo det, men likevel var det sårt i hjertet…

I slutten av 9. klasse tvang jeg igjennom at jeg ville flytte til Hønefoss for å gå videregående skole. Grunnen til det var at jeg ville langt bort fra mamma og pappa, denne mannen og ja, i det hele tatt Bø. Dette var en privatskole, en adventistskole. En venninne gikk allerede der og ville gjerne at jeg skulle komme. Etter mye krangling, ble det slik. Det kom et brev fra denne mannen med spørsmål om hvordan det gikk med «over og underlivet» der nede. Men der greide jeg å distansere meg mer fra det og brente brevet. Videregående skole brakte med seg utrolig mange gode minner! Jeg begynte i kor, fikk gode venner, ble akseptert for den jeg var, ja i det hele tatt, tross i alt som disse årene brakte med seg, sitter jeg igjen med gode minner derfra 🙂

En gang prøvde jeg å ta mitt eget liv da jeg gikk på videregående skole. Jeg var så sliten av all innprentingen om dommedag, Satan, restriksjoner på hvordan man skulle leve, redselen for og ikke komme til Himmelen og at alle mine ikke fikk være med osv. Det var et utrolig styr for oss som ikke var adventister på forhånd. Målet deres var å gjøre oss til det, før vi sluttet. Jeg holdt på å konvertere, men tok til vettet, i siste liten. Jeg angrer ikke et øyeblikk i dag. Den måten å predikere på, vil jeg aldri forstå. Til syvende og sist, ble jeg utvist fra skolen, pga. selvmordsforsøket mitt. Det var i grunnen like greit, for jeg skulle oppleve å få mitt beste år EVER fra den kommende høst 🙂

Rønningen folkehøgskole i mitt hjerte! Denne skolen ligger i Oslo og jeg kunne aldri vært det året foruten. Der fant jeg meg selv, fikk selvtillit, troen og aksepten for mennesket meg. Likevel kom det et nytt selvmordsforsøk, fordi jeg likevel gikk med alle disse tankene inni meg som ikke ville forsvinne fra barndommen. En god venn og jeg satt lenge inne på rommet mitt og snakket sammen en kveld. Da sa han at enkelte elever ved skolen ofte snakket om meg. Og om hvordan jeg greide og være så blid og sprudlende hele tiden. Det MÅTTE ligge noe bak. Jeg løy og sa at det gjorde det ikke. Like etterpå havnet jeg på sykehuset igjen, og ble pumpet. Det var forferdelig flaut å komme tilbake til skolen, men alle var veldig hyggelige og behandlet meg som vanlig. Det var utrolig godt. Både fra videregående og folkehøgskolen har jeg enda gode venner som jeg har bevart siden den gang. Disse menneskene er for meg gull verdt. Noen er til og med faddere på mine barn 🙂 ❤

Pappa kjørte meg til Oslo da jeg var ferdig med skolen og skulle hente tingene mine. Vi kjørte på et døgn fra Bø i Vesterålen til Oslo. Vi sov bare litt i bilen den ene natten. Dette ble nok for tøft for pappa, og da han hadde satt meg av på skolen, reiste han til Drammen for og sove hos et vennepar. Han kom imidlertid raskt tilbake, med ønske om at jeg skulle ringe til venneparet for ham. Jeg skjønte ingenting, for han virket helt normal, smilte og alt, men jeg gjorde som han ba om. Dagen etter fikk jeg beskjed om hva som faktisk hadde skjedd. Pappa hadde fått hjerteinnfarkt og hadde store smerter! Pappa, som alltid var så sterk, hardtjobbende og glad i turer i skog og mark. Nå lå han på sykehuset med hjerteinnfarkt og hadde dagen før hatt så store smerter som vanligvis slår et menneske i bakken, fikk jeg vite at vårt vennepar, som han skulle besøke. Mannen i huset var lege, og hadde fått ham på sykehuset. Dem sa at han hadde ikke gitt antydning til smerter. Bare sagt at han hadde litt vondt i hjertet. Legen kom og hentet meg og vi drog til pappa på sykehuset. Jeg greide ikke å holde meg og tårene trillet. Jeg strøk pappa på kinnet og sa, «hvordan skal dette gå?» Mer greide jeg ikke å si og måtte forlate rommet. Pappa ropte etter meg at jeg måtte kose meg. Jeg svarte gråtkvalt ja.

Sommeren i Bø gikk mot slutten, og jeg fikk plass på Stormyra skole i Narvik som hadde data på agendaen. Dette likte jeg veldig godt og hadde en fin tid. Dessverre rotet jeg meg bort i feil miljø og fikk «venner» i narkotikaligaen i byen. I ettertid har jeg fått forståelsen av at dette var verste sort, langere, tunge rusmisbrukere, alkoholikere og hele pakken. Det verste var at jeg trivdes sammen med dem. Jeg følte meg vel og akseptert. I tillegg fikk jeg anerkjennelse for mitt utseende og min person på en måte jeg aldri før hadde fått. Det gjorde godt lenge. Dessverre gikk det da slik at jeg selv prøvde ut forskjellige rusmidler. Røyk og alkohol var jeg allerede godt vant med. Det startet med hasj og forskjellige måter å røyke dette på. Hasjen gav meg imidlertid ikke noe videre god rus, så det fortsatte jeg ikke med noe særlig lenge. Jeg ble introdusert for div. tabletter og amfetamin. Jeg fikk en gang en slik redselsfull opplevelse i tablettrus, jeg holdt på å bli voldtatt, men ble reddet i siste sekund av noen venner som kom. Tabletter har aldri blitt rørt siden den gang. Amfetamin fikk jeg motsatt effekt av. Den gjorde meg glad, godhjertet, så bare positivt på alt, og ble fylt av en herlig gledesrus i hele kroppen. Dette var jo helt fantastisk, tenkte jeg, og prøvde det også flere ganger. Helt til jeg en gang fikk en slik nedtur at jeg trodde jeg skulle dø av både redsel og hallusinasjoner. Siden har heller ikke dette rusmidlet blitt brukt. Og jeg er så glad for det! For aldri var jeg avhengig av noenting, jeg bare prøvde ut, og i mitt tilfelle gikk det veldig bra. Det kunne jo ha endt veldig galt, men englevakt tror jeg at jeg har hatt hele livet mitt og det tror jeg fast på enda.

Enden på denne historien stopper her. Neste del av livet mitt går over i en ny epoke, og det tror jeg at jeg skal skrive om en annen gang…

Tankene jeg har hatt gjennom hele livet mitt har alltid dreid seg om at det er en mening med alt som skjer. Jeg skjønner ikke alltid meningen der og da, men etterhvert kommer svarene frem. Jeg tror nemlig at alt henger sammen med alt. Alt skjer av en grunn og det hadde ikke skjedd om vi ikke var ment for å tåle det. Vi settes stadig på prøve og det er opp til hver og en av oss å finne ut hvordan vi skal takle det. Kall det skjebnen eller Gud. Jeg velger å kalle det Guds mening med mitt liv. Jeg tror at englene og skytsengelen min passer på meg og geleider meg gjennom prøvelsene i livet mitt. Englevakt er jeg nødt til og ha hatt. Jeg har alltid fått høre at jeg er sterk, at jeg alltid kommer meg opp når ting slår meg litt ut og at jeg alltid er glad, positiv og blid utad. Det er bare mine nærmeste venner som får se mine tårer og sorger. Og slik akter jeg å fortsette med og være! 🙂

NAV på godt og vondt…

Nå føler jeg for å få litt utløp for min frustrasjon.

I juli 2014 måtte jeg legge ned min butikk, «Duli’s Rose», fordi bygget jeg leide i ble solgt. Da ble jeg atter en gang nav-klient og søkte i august om støtte til å overleve. Det gikk to måneder, og jeg ingenting hørte. Da ringte jeg til nav for og høre hvordan det gikk med søknaden min, og fikk da til svar at den ikke var registrert mottatt. Dette syntes jeg var veldig rart, da jeg selv hadde møtt opp personlig på kontoret og levert søknaden. Jeg fikk beskjed om å sende søknaden på mail til dem, så skulle dem behandle den. Jeg så gjorde, men det forble like stille fra den kanten. Jeg ringte igjen og fikk snakke med sentralbordet. Der ble jeg oppfordret til å ta kontakt med fylkesmannen. Jeg fulgte rådet og ringte. Fylkesmannen sa da at dette var helt klart en opplagt sak om at nav hadde rotet bort papirene. Og jeg skulle bare hilse fra ham og si at søknaden skulle behandles fra den dagen jeg søkte. Jeg la inn dette til nav og fikk følgende til svar: Det var et langt brev, med blant annet løgner om at jeg ikke hadde tatt imot hjelp i form av økonomisk bistand osv. Det har jeg skriftlig og muntlig takket ja til fem ganger med svar fra nav om at dem skulle ringe meg for å avtale møte. Det skjedde ALDRI! Jeg tok det til og med opp på møter, men ingenting ble likevel gjort. Uansett, i svarbrevet skrev dem også at dem stilte seg undrende til hvorfor jeg ikke tok kontakt før det hadde gått så lang tid! Og jeg tenkte: Hvordan gikk det ann å si noe slikt når jeg både hadde ringt dem, ringt fylkesmannen, hatt kontakt på mail og attpåtil troppet opp personlig for og spørre om hvorfor jeg ikke fikk noe svar. Søknaden ble selvsagt avslått og jeg gav opp, for en stund…

I mai tok min ektemann og jeg ut separasjon. Det er en lang historie, som ikke vil komme på trykk her, men jeg endte på krisesenteret med mitt yngste barn. Derfra ble vi sendt videre til Bodø fordi dem anbefalte det. Der ble vi boende i to måneder. Jeg søkte jevnt og trutt til nav om hjelp til bolig, livsopphold osv. Nav bare ville sende oss tilbake og nektet å vurdere søknadene mine. Seks søknader skulle til før nav endelig begynte å lytte. Da hadde jeg koblet inn fylkesmannen som ringte til nav og fortalte hvordan jeg hadde rett til å bli behandlet. Etter de to månedene på krisesenteret, bodde jeg hos en venninne i en måneds tid. Plutselig dukket det opp en leilighet som var helt perfekt for meg og mine to barn. Jeg oversendte husleiekontrakt +++ som nav måtte ha for å kunne vurdere boligen. Og vet dere hvilket svar som kom da? Joda, nå, etter 5 måneder skulle dem plutselig vurdere meg som enslig og ikke enslig forsørger. Dermed ble det blankt nei igjen. En super leilighet gikk atter en gang i vasken, pga. en saksbehandler som nekter å gjøre jobben sin. Deretter fikk jeg en hybel som jeg til dags dato bor på nå. Nå begynner nav endelig og skjønne at jeg ikke kan flytte tilbake til mitt hjemsted. Og jeg har fått ørlite livsopphold å klare meg på. Lønnen som jeg har fått fra jobben, går direkte til husleien, og det er det. Men gode venner har jeg rundt meg som hjelper meg å lete etter boliger. Og utrolig nok ser det ut til at ting kanskje kan gå seg til om ikke så altfor lang tid. Jeg er altså bare så utrolig glad for at jeg kan strikke! Hadde det ikke vært for at jeg har fått solgt noen plagg, hadde jeg ikke vært så god og rund som jeg enda er 😉

Dette var litt av mine frustrasjoner. Nå er det bare å fortsette og jobbe videre slik at jeg snart kan fortelle barna mine at dem skal få komme 🙂

 

Bestemor på besøk

11926056_1484049165244689_669377333_n

YESSS!!! I dag kommer bestemor! 😀
Joakim Leonardo kunne nesten ikke vente med å få sovnet i går kveld fordi han visste at når han var ferdig på skolen i dag, ville bestemor være i byen. Dagen i dag kom, og vi gikk som vanlig til skolen. Jeg har brukt dagen til litt jobbing, samt gledet meg til mamma skulle komme. Tiden var inne til å gå til den bussholdeplassen hvor jeg skulle møte mamma. Jeg pakket strikketøyet i vesken og trasket ut i det vakre solskinnet vi er velsignet med i disse gode dager. Jeg måtte ikke vente lenge, fikk bare strikket to omganger, og så kom bussen. Vi gikk hjem med bagasjen, for så å gå strake veien for å hente en spent liten gutt. I døren møtte jeg en av lærerne, og fikk atter en gang høre hvilken flott gutt jeg har. Det varmer like godt hver gang, og jeg blir altså så stolt når jeg hører slikt. Selvsagt vet jeg selv at han er flott, men det trigger stoltheten ekstra når andre sier det også, det må jeg innrømme 🙂 Joakim Leonardo smilte fra øre til øre da vi kom. Bestemor fikk se både klasserom og sfo, samt ble guidet hele veien ned til byen av en «lokalkjent» 7-åring 🙂 Vi spiste middag ute og gikk litt i butikker. Men til slutt var bestemor så sliten at vi tok bussen hjem.
Alt i alt har vi hatt en strålende dag. Det var godt for både Joakim Leonardo og meg og se bestemor/mamma igjen 🙂 Heldigvis er det ikke så altfor lenge til neste gang vi sees ❤

Populære Mariustunikaer

11894866_1482389158744023_994582597_o

11924714_1482387195410886_1504305768_o
Tunikaene mine i Mariusmønster har altså blitt så superpopulære, i alle fall blant mine venner 🙂 Nå er jeg ferdig med to stykker og den tredje, i grønn farge er på pinnene 🙂 Så har jeg fått bestilling på en i rosa, en genser, bukse og lue. Det ser ut til at høsten ikke vil bringe med seg kjedelige timer i alle fall 🙂11879726_1482387852077487_573684282_o

Kvelden har nå senket seg og jeg skal prøve å gjøre ferdig en bukse jeg holder på med til en bitteliten gutt. Skriv gjerne i kommentarfeltet hva dere har på pinnene i kveld. Det er alltid så koselig og høre om hva dere andre gjør 🙂 En god natt ønskes til dere alle der ute ❤

Surrehue for evig og alltid!

Surrehuet ventet ikke lenge før det gav lyd fra seg, nei! Dagen har vært innholdsrik med ny første skoledag, lang gåtur for kjøp av ny sykkel og sliten skolegutt etter en glovarm dag. Først feiret vi med skolemiddag og drikke, deretter endel andre nødvendigheter ble gjort til vi til slutt kjøpte sykkel. Det var stor stas. Endelig! 11910656_1479949328988006_1312869265_n11908165_1479949025654703_457915482_nMor som ikke er spesielt dreven i hverken sykler, hjelmer eller låsemekanismer, måtte selvsagt plages. Båndet i hjelmen var vridd og alt for langt. Jeg plagdes og svor, til jeg til slutt fikk det til. Da var jeg så svett og varm at det eneste jeg tenkte på var å komme oss ut og hjem. Vi så gjorde. Da vi var kommet nesten hjem ringte telefonen fra City Nord. Oj, tenkte jeg, kanskje det er noen som skal tilby meg en jobb?!
Jeg tok telefonen med min blideste telefonstemme, og smilte ut i luften 🙂 
Da var det altså informasjonsskranken som ringte og fortalte at lommeboken min hadde blitt levert inn. Jeg hadde selvsagt slengt den fra meg der jeg svettet over sykkelhjelmen. Jeg takket så mye for at dem hadde tatt vare på den og lovte å komme og hente den. I det samme øyeblikk kom jeg på en ting til jeg hadde glemt, å kjøpe da. Mere garn til tunikaen til mitt tantebarn. 11911831_1479948165654789_759069051_n

Så slik ble altså denne dagen, og jeg har ikke annet å gjøre enn
å strikke ferdig noen kluter istedenfor som skal gis bort i gave 🙂11912877_1479948168988122_1955971694_n

Et stappfullt hode…

Jeg har vondt i magen…ikke slik vondt at jeg må på do, men vondt slik som når jeg er lei meg…litt mildt surt, liksom…litt sårt og tomt, kanskje…

Jeg må røyke litt…vent litt…
…sånn, da var det unnagjort…

Altså, jeg tror jeg er litt lei meg, på en måte. De siste ukene har det skjedd utrolig mye, på godt og vondt. Jeg har blitt beskyldt for mange ting, mange misforståelser har oppstått og noen har vendt meg ryggen. Det sies at det er min egen feil, og det er mulig det er rett. Jeg jobber iallefall med å prøve og forstå alt det som skjer nå.

Likevel, etter at vi kom til Bodø har livet rettet seg mye bare på denne siste uken. Gleden og livsmotet mitt begynner sakte, men sikkert å vende tilbake,
og jeg blir gladere i hjertet for hver dag som går. Det er ikke alltid gresset er grønnere på den andre siden, men i mitt tilfelle har jeg stor tro på at det faktisk også kan være slik. Jeg har levd store deler av mitt liv i Bø kommune, og det har vært en kamp fra ende til annen. Jeg har prøvd, ja virkelig prøvd å få det til der. Jeg flyttet tilbake dit da jeg ble gravid med mitt første barn. Siden kom det tre barn til. I løpet av denne tiden som har strukket seg over 17 år, har jeg prøvd alt. Tatt utdannelse, vært med i korps og kor, deltatt i frivillig arbeid, engasjert meg som forelder, drevet egen butikk, i det hele tatt, jeg mener selv at jeg har gjort mitt ytterste for å få det bra i Bø. Jeg har søkt på de få jobbene som har vært utlyst, men har ikke hatt hellet med meg på noen av dem. Det har ført til
at all min arbeidserfaring bygger seg på jobb under NAV. Det er både svært så nedverdigende og fryktelig dårlig betalt. Ingenting som egner seg for en firebarns mor som bare ønsker sine barn det aller beste.

cute_1138816940

Jeg giftet meg i 2004 med en mann jeg anså som veldig flott på mange måter.
I år, viste det seg at det ikke fungerte lenger, og vi bestemte oss for å ta ut separasjon. Det har vært og er fremdeles tøft for oss alle sammen. Barna synes dette er trist på hver deres måte, og de ønsker at vi hadde fortsatt og være gift. Vi voksne ser at det ikke går lenger, og må bare gjøre det vi anser som best.
Jeg drømmer likevel mye om min eksmann, om at han finner seg noen andre, at han er lykkelig og har det bra. I natt drømte jeg til og med at han gråt til meg og fortalte hvor mye han savnet meg. Etter hver eneste drøm svir det uendelig mye i hjertet og det sitter lenge i kroppen. Har jeg valgt riktig vei å gå? Er jeg ferdig med ham? Vil jeg egentlig fortsette og være gift? Mange spørsmål som gjerne skulle hatt et svar…

Hør sangen «Mitt hjerte er ditt»

 

«Kode for å importere bloggen min til Nouw: 5164916393»

Ny skole og ny start :D

Denne dagen har ikke kunnet gått raskt nok. Jeg har hatt en aldeles overoppspilt liten gutt og hanskes med. Hele helgen har han gledet seg til å starte på sin nye skole, men i kveld tok det altså helt av! Dermed reiste vi for
å se på Pelle Politibil for å få dagen til å gå. Det var stas! 🙂11880915_1479505859032353_288927155_n

11910740_1479505872365685_870918956_nDeretter bar det hjem for å vaske og rydde leiligheten klar til en ny uke. Skoleranselen ble ferdigpakket, kveldsmaten ble spist, dusjingen ble unnagjort, og nå sover lillemann trygt og godt i sengen sin, klar for en spennende og ny dag i morgen.
I grunnen vet jeg ikke riktig hvem
som er mest spent. Ham eller20150811_215019 meg 😉

11911007_1479505889032350_1741530150_n

Aspåsen skole, klasse 2 c, nå kommer jeg! 😀11880471_1479505882365684_386147759_n